Det virker litt for meg som om alle de ansatte på praksisplassen min har spurt meg om hvordan det går. Hva synes jeg? Hvordan trives jeg? Har forventningene mine til psykiatrien blitt innfridd? Synes jeg fremdeles det er like skummelt som da jeg først skulle begynne?
Kjempevanskelige spørsmål, synes jeg faktisk. Jeg vet ærlig talt ikke helt hva jeg synes så langt. Som jeg har sagt så utrolig mange ganger i løpet av disse tre korte ukene, så visste jeg ikke helt hvilke forventninger jeg hadde. Jeg har jo ikke noen spesiell erfaring i psykiatri fra før. Joda, har jo såvidt vært borti psykisk syke eldre på sykehjem jeg har jobbet på, men det var aldri noe spesielt storveies. Tenkte ikke over det. Dette blir noe helt annet. Og vi vet jo alle at det en ser på film...vel, det er film, selv om det er nok det de fleste ser for seg når en hører om psykiatrien.
Først og fremst vil jeg(samtidig som jeg banker i bordet) si at det er rolig. Det er det inntrykket jeg har fått fra de andre studentene også, at livet på psykiatrisk avdeling er noe helt annet enn sykehjem og medisinsk sykehus. For meg har det vært å gå fra meget stressfyllte dager på sykehjem. Roligere, men likevel innholdsrike, dager på sykehus. Og nå på psykiatriavdelingen som for meg som student er som å komme til...ja, jeg vet ikke hva jeg skal sammenligne med, la oss bare si at det er mye roligere. Selv om de ansatte antageligvis ikke ser det slik, de gjør jo faktisk noe.
Poenget her er i alle fall at på sykehjem og sykehus har du prosedyrer og rutiner å følge. Det er å få folk opp av senga, hjelpe dem til å få stelt seg, gi dem frokost, gi dem medisiner, ta seg av alle rutinemessige medisinske prosedyrer for så å dokumentere og se til at pasientene har det bra. På et psykiatrisk sykehus, er det jo i bunn og grunn det samme det går ut på. Du skal jo selvfølgelig se til at folk kommer seg opp av senga og får den hjelpen de trenger. Men hjelpen går mer ut på å si fra. "Nå må du stå opp. Nå er det åpnet for frokost/middag/kvelds. Her er medisinenene dine. Her er håndklær og shampoo til dusjen" osv. Ikke så mye fysisk, med andre ord(bortsett fra når noen går bananas og du må legge dem i gulvet, så klart, det skjer).
Jeg er litt usikker på hvor mye og detaljert jeg tør å snakke om pasientene som er innom. Jeg er jo på en akuttavdeling, og der kommer det inn alt mulig av diagnoser. Vi har også spesialposter, hvor de er litt mer spesialiserte innenfor de ulike lidelsene, vi får et knippe av alt, så det blir mange forskjellige inntrykk. Det er alt fra ruspåvirkede personer som er utagerende, som skrives ut dagen etter når de er blitt edru, til deprimerte som skjønner at de trenger og ønsker hjelp, og til pasienter som er under psykose og slettes ikke vil samarbeide på noen som helst måte.
Det jeg kjenner mest på så langt i praksisen, er alle inntrykkene. En får virkelig et dypdykk inn i virkeligheten. En virkelighet som i alle fall aldri i livet jeg har sett maken til, det er så uvirkelig at du vil ikke tro det. Familiemannen med barn, som alle er venn med og liker. Som alltid er hjelpsom og sosial. Han kommer til oss i dyp depresjon og med angst opp til halsen. Angst for at han gir seg over til mørket og dermed skader seg selv eller familien. Da er det ikke snakk om å slå kona eller brøle til barna. Det er snakk om drap og selvmord.
Eller som jeg sa her en dag: "Da jeg i den alderen satt og lekte med barbiedukker og ponnier, satt den jenta med fingeren i halsen og tenkte bare på å være tynn".
Det er så mye annet jeg kunne ha fortalt om, eksempler på liv som har gått en helt annen vei enn tenkt. Liv som har endt i desperasjon. Liv som er i ferd med å ende, på grunn av for svakt lys i tunellen. Et liv i reimer, innesperret på skjermet avdeling. Et liv med en utrolig lang og lite variert hverdag.
Så sånn fysisk sett er dagene rolig på et (mitt) psykiatrisk sykehus, men en er aldri så psykisk sliten som etter en dag med slike inntrykk.
